Mitt første hundetreff, 11.03.07

Jeg liker meg som liten - av og til.
Andre ganger er det å være liten litt oppskrytt. Man må rett og slett stramme seg opp litt og møte livet som best en kan. Det var spennende, men ikke så lett å være på mitt første hundetreff 'EVER'!

Kongsberg hundeklubbs hundehytte var stedet, og det var en helt allminnelig vaffel-, tur- og sosialiserings-søndag. Vi møtte 10-12 Bernere. Er det andre raser i Kongsberg hundeklubb, tro? hihi

Jajja menn sann! SÅ mange hunder! SÅ mange STORE hunder.
Vi snakker om:

• langt-opp-til-snuten-hunder


• veldig-tunge-i-labben-hunder


• mye-lyd-i-munnen (og magen)-hunder

Jeg prøvde å huske på at jeg kan være lykkelig som liten. Det var ikke så lett hele tiden, for noen av de store Berner Sennenhundene var litt skumle. Jeg pep like godt litt - jeg mener: man er da ikke forpliktet til å oppføre seg som voksen når man tross alt ER liten.

Lille Hedda gjorde imidlertid dagen fin for meg. Hun var på min størrelse og bare en dag yngre. Hun var fra Dale-Gudbrand og var ei staselig jentunge. Vi kommer begge fra passelig store kull - Hedda kom fra et kull på 9 valper og jeg fra et kull på 7. Like barn leker best - det gjelder nok for valper også! Nå må det sies at Hedda var litt mer 'garvet' når det gjaldt samvær med Bernere i alle størrelser. Jeg må innrømme det - hun VAR modigere enn meg. Det gjelder vel bare å akseptere at jeg trenger å være sammen med de store for å bli vant til de store

- omtrent sånn er vel livet...

Jeg la meg bakerst - tryggest det!

Jeg tror jeg vil vente litt med å prøve å ta pinner fra en stor hund. Bak de veldige huggtennene er de vel greie, tross alt, men man kan aldri vite....

'Å-kjenne-plassen-min-leken' øvde jeg meg litt på. Følelsene er blandet. Det ser morsommere ut på avstand, men jeg kan forsikre deg om at det er mindre artig når man er aktør selv...