tirsdag 27. mars 2007

Selvinnsikt i kroppsspråk og samspill

Jeg og de andre på tur!
Tre valper- Haydn, Hedda og Milly - , seks voksne, to passe store menneskejenter, og en voksen bernerdame - Ghianti - møttes i skogen en lørdag.
En billig form for nytelse. Det er bare å stille opp i skogen på tur, og 'vips' så skjer både det ene og det andre.
Jeg trimmer alle ben og hele kroppen, og erverver meg samtidig nye erfaringer.

Det gjelder å skape min egen framtid og løse mine egne problemer, tenker nå jeg. Men jeg må straks innrømme at alene er man ensom. Det er livsnødvendig å lære seg reglene for sosialt samvær, da blir jeg ikke en outsider.

Denne gangen er jeg på tur med kjentfolk på Kongsberg, og jeg velger å begynne med å se meg litt omkring i dette herlige været :

Jaha...resten av den tobente flokken ser ut til å ha funnet tonen. Kanskje mennesker også har behov for vennskap og tilhørighet?

For meg ser det ut til at menneskelig rang har flat struktur, for ingen knurrer eller sloss?

De morer seg faktisk med lyder i ulike tonehøyder, bolle- og sjokoladekakespising og varm drikke. Adferden må sies å være hinsides normal oppførsel for oss hunder - de krangler ikke engang om pinner, eller saumfarer området med luktesansens fortreffelige etterretning for å kartlegge ferdsel i de siste 30 døgn. Kan dette virkelig være så trivelig som de sier?

Jeg får heller kaste meg ut i medhunders verden, men kan de firbente være lumske tro?

Dette må prøves ut, men litt skepsis skader ikke...
Mange spørsmål 'renner meg i hu'...


Det er vel best å prøve meg med litt hundelig kontakt?

Heisann...

Her ble jeg liggende underst gitt. Ukonfortabelt og lett pinlig, spør du meg...
'Du store hunderabalder'.... hvordan skal en komme seg ubemerket ut av dette? Løfte overmakta litt opp med potene kanskje?
Hedda er overmakta. Hun ser litt bort, så det er vel håp for å komme seg på bena med noe av æren i behold. Jeg får bare gi uttrykk for beundring og 'ta bølgen' for Heddas levedyktige instinkter. Hun blir et grepa kvinnfolk...

Vi to damene, Hedda og jeg, har en mann til stede denne lørdagen. Kan det være verdt å prøve seg på ham for å få selvfølelsen tilbake?

Jo ... sannelig .. her er det bare å stå på som et dyr...

Ørene flagrer, Haydn spiller annenfiolin for en stakket stund, og jeg kjenner meg ovenpå.

Å salige triumf. Det er ikke størrelsen det kommer an på!!



Er jeg litt sint, og noe redd, så er det mulig å være 'på toppen' - om bare for en stakket stund. Jeg ser faren for at han vokser fra meg til neste gang vi ses. Denne staute karen, som gav meg et barmhjertig snev av selvfølelse, bor helt nede i Sandefjord. Likevel er det godt for sjela å ha barndomskamerater i østlandsområdet, sånn hvis en ser stort på det :-)

Etter disse erfaringene, gikk alt bare fremover. Læringen av kroppsspråkets finurlige gleder og fadeser er i gang i mitt unge hundeliv. Livet er herlig......!

Klynge er gøy - andre hunder er en fin oppfinnelse.

Bjeff, bjeff!


Lurer du på hvor det ble av den voksne hundedamen i denne bildefortellingen? Hun er her hun...

Men du vet.... valper som oss kan ikke ta for mye hensyn til de voksne!


Ghianti snudde jo, tross alt, rompa til oss i blant..

Hundeeierne følger derimot svært nøye med på eskapadene til oss firbente, og av og til vet en av dem akkurat hva et hundehjerte begjærer!
Her er et vernerverdig eksemplar av menneskearten:


Noen mennesker er verneverdige for sin strålende innsats på 'gobit-fronten'. Se bare på dette elskverdige eksemplaret av den menneskelige arten. Slik burde alle være - han bør mangfoldiggjøres!



Og vi var alle enige om at
dette var en fin tur....

mandag 19. mars 2007

Kroker må krøkes tidlig

Jeg utgjør 50% av en ekvipasje!
Flott ikke sant!

Ser du hvor målrettet og akselbredt jeg stiller til dyst? Litt 'tøff' allerede i min alder lissom... (.. ingen trenger å vite at jeg for det meste er tilskuer enda!)

Lydighetstrening er fabelaktige greier!
Det er på en måte samlivskurs for hund og eier. Dialog, konfliktløsning og 'frihet under ansvar' er tingen! Mennesket mitt bør trekkes med dit det ikke forstår at det vil her i livet!

På våre kjølige breddegrader stimler folk og dyr fra Berner Sennenhundklubben, avd. Buskerud, seg sammen ved Noratel/Eikersenteret i Hokksund kl. 19 på torsdager. En asfaltert plass med blekt kveldslys!
Der utføres synkrone øvelser i samlet flokk! Hver hund sin eier - og av og til også enda en eier som 'bifaller' eller 'bjeffer' fra sidelinjen!
Det er stas!
Særlig når vi hunder viser oss fra vår beste side. Da svulmer eieren av blomstrende stolthet, trekker inn magen, skyter brystkassen frem og holder hodet høyt! Jantelovens veke budskap må vike, og hund og eier trer frem i fullkommen harmoni!

I alle fall i teorien!

Jeg er bare en skarve amatør foreløpig, og kan la ørene flagre!
Betrakninger, filosoferinger og avstikkere er valpers privilegie på trening!
Min beste oppdagelse så langt er at lommene til menneskene bugner av lekkerbiskener.
Mmm..
De store hundene må gjøre seg fortjent til godsakene, og vi små får smake fordi vi er så søte :-)
Fra mitt ståsted synes jeg det er en rettferdig fordeling av godene!

Trening av hund og menneske består, som sagt, ofte av synkrone øvelser med små variasjoner i rekkefølgen:

  • hilsing


  • fremad med vending høyre og venstre


  • en og annen forventning om tankelest viljestyring (m.a.o: .. gjøre det eieren tenker)


  • ligg & bli


  • glemte kommandoer og full forvirring


  • innkalling


  • fri improvisasjon (både fra to- og firbente)


  • passeringer


  • ..og fiffige innslag av kjønnsdrift, aggresjon og rangtesting

Vi valper er for små til å være med på alt. Det betyr at vi har tid til funderinger:
Styres menneskene kun av instinkter, eller kan det føres bevis for at mennesket virkelig har evne til å tenke selv?

Foreløpig mener jeg å kunne slå fast at menneskene er utstyrt forskjellig - noen gir seg lett, andre har viljestyrke, noen er sterke, og noen er lure. Noen har så flotte og velutviklede stemmebånd at når de sier SITT! så setter alle hundene på treningen seg.
Rasjonell praksis!(?)

Trening gjør som regel ikke vondt - annet enn i stoltheten av og til!

Andre mennesker har 'tidvise spasmer' i ytre ekstremiteter som varsler eller understreker kommando allerede før den er påtenkt.
Spennende saker - telepatisk 'touch' liksom!

Jeg foretrekker nok de tydelige - de som har volumknappen lavt og forkaster vold, mas og utilbørlig tvang.

Krøket og kroket blir jeg vel med tiden!
Samlivskurs er interessante greier!

torsdag 15. mars 2007

En smak av livet

Det er mye man må finne ut av!
Jeg vil gå grundig til verks.

Det beste, når man skal finne ut av ting, er å smake på det. Særlig utendør er 'smakeleken' en god aktivitet som pirrer både nysgjerrigheten, smaksløkene og tannkløen.
Tørt bladverk fra i fjor, for eksempel, knaser så fint mellom tenna nå i mars. Det er lett fordøyelig også, skulle en tro. Dessuten tenker jeg jo på at jeg bør hjelpe til hjemme. Rydde gammelt løv i hagen må gjøres - og jeg tar jobben - en gang i blant!

Så er det alle småtingene som ligger på bakken her og der, da. Alt som er hardt spytter jeg like godt ut igjen. Det som fjærer mellom tenna er bedre underholdning å bruke tid på. Da tenker jeg på små barkebiter, rester av gamle gummiballer og naturligvis PINNER!
Hvordan skulle en valp greid seg uten pinner? Med min eventyrlyst trenger jeg ikke mye tid for å gjøre meg nye pinne-erfaringer...

Det finnes et utall av typer: tykke pinner, små pinner, saftige pinner, lange pinner...you name it!
Jeg er veldig interessert i pinner!

Det later også til at jeg får ha pinnene i fred for menneskene mine - de unner meg gleden!
Heldigvis!
Puh!

Saker og ting kommer sant og si ofte 'i klem' mellom mine uskyldige små valpetenner.
Skjer det innendørs, blir det noen ganger bråk av det.
Det er rart, for jeg vil jo bare hjelpe til!?

Spesielt underholdene er det å hjelpe til med å ta ut klær av vaskemaskinen. Du verden for en beskjeftigelse! Jeg får brukt mange av mine sider.
Først må jeg fange klærne, og det er ikke så lett. Det må byks, lyder og entusiasme til. Spenningen ligger i HVA jeg klarer å fange.
Er det stort? Er det lite? Har det 'fyll' inni seg, eller har det ennå et snev av hjemlig tåfislukt?
Deretter kommer tilbaketrekningen. Den må være hurtig, effektiv og strategisk - helst til et ufremkommelig sted. Under sofaen for eksempel... der har jeg lært at fangsten kan beholdes leeenge...
Så er jeg inne i tyggefasen - mmmm...deilig..

Verdien av ord er varierende - det gjelder å se uskyldig ut.
FY!! er værre enn NEI! NEI!

Tenk hva språket gjør for oss hunder...
Et FY! betyr at jeg mest sannsynlig har fanget noe dyrt, vakkert eller svært behagelig.
Et NEI! NEI! betyr at jeg enten allerede har mistet det jeg har fanget, eller at sannsynligheten er stor for at jeg ikke vil rekke under sofaen i tide, fordi jeg er oppdaget.

Livets gleder er for meg - og språk begynner jeg å skjønne!

onsdag 14. mars 2007

Å spille tøff på avstand

Det er artig å leke 'tøff-på-avstand-leken'!
Jeg føler meg på høyden. Halen vaier i vinden - høy og lett.
Alt er under kontroll.
Jeg har overblikket og er valpedronningen på haugen!

Vi unge fikser selv de største utfordringer!!
Jeg kjenner meg varm og tørr i pelsen og heiser litt på ørene. 'Wannebe- sjefer-ører', kjenner jeg! Tror jeg hopper litt fremover av bare selvtillitt.
Bærer stemmen, tro? Et lite bjeff, kanskje!
Ja, hvorfor ikke?

Baff, baff.....baff..

Nabohunden ser puslete ut der nede i bakken. Veldig liten...

Men vent...
Den kommer nærmere og blir større og større.
Merkelig.
Jeg tror jeg legger ned 'wannebe-sjefer-ørene' mine jeg - og halen er litt for høy nå når jeg tenker over saken. Det er ikke trygt å bli misforstått. Selvtillitten synker proposjonalt med at avstanden til nabohunden blir kortere.
Brått blir jeg ikke riktig sikker på noe lenger. Dette var slett ikke så enkelt...

Skitt heller - jeg piper litt og 'ligger lavt' - tross alt trenger jeg en omgangskrets i nærmiljøet :-)



10 uker

Sysselsetting av mennesker

Mennesket må sysselsettes!

Det er ikke alltid så lett å være valp og tro at det er riktig å 'forhundlige' mennesker. Mennesket er ikke skapt til en tilværelse som kosemenneske. De er altfor kravstore til det - i tillegg til mosjon, trenger de utfordringer for hjernen og en fast pote. Noen ganger tror man at man forstår dem, men så gjør de noe som er helt utenfor en hver fatteevne.
Jeg kan bare nevne et eksempel:

De går på do inne - slå den!

Jeg har lagt meg til en læringsteoretisk metodikk som jeg tror fungerer. Jeg later som om jeg oppfatter beskjedene jeg får, så legger jeg an en mine som gir inntrykk av at jeg forstår det jeg har fått beskjed om, .... og til sist ignorerer jeg beskjeden. Veldig virkningsfullt!
Rekkefølgen er altså:

Oppfattet - Forstått - Ignorert

Noen ganger kommer metodikken helt til sin rett:

I går oppdaget jeg, for eksempel, en forlokkende hestebærsj i skogen. Faktisk fikk jeg ferten av den lenge før den var et byks unna. Jeg 'noterte' meg bak øret at mennesket mitt sa 'nei' akkurat i det jeg myknet halsmusklene og strakk hodet fremover for å trekke inn den forførende duften. Da oppfattet jeg poenget: mennesker liker faktisk ikke hestebærsj - ikke lukta en gang. Jeg forstod raskt situasjonen. Her gjaldt det å se uberørt ut og late som om jeg hadde oppfattet og forstått at målrettet passering av herlighetene var min eneste tanke. Jeg fulgte planen til jeg var på siden av etterlatenskapene - og der, i løpet av brøkdelen av et sekund, ble villdyret vekket og instinktene overmannet meg. Jeg kastet jeg meg rundt for å glefse i meg en solid munnfull av den dampende hestebærsjen.
Planen lyktes - Smaken var himmelsk - Mennesker er trege.

Opplæring bør fortrinnsvis foregå med godbiter og humor
- iallefall når det er jeg som skal læres opp!
Det er liksom livet!
Roper du på meg med lek og latter i stemmen?
- Ja, da kommer jeg med en gang og tenker: er det lever- eller frolic-biter denne gangen, tro?

En annen viktig sysselsetting kan være å tisse på gulvet. Gulvfilla er så morsom. Den tar menneskene fram for å more oss valper. Det er fint!


Det er himmelsk å hvile 'skråtten' etter å ha sysselsatt mennesker!




Mennesket er hundens beste venn!

Mitt første hundetreff, 11.03.07

Jeg liker meg som liten - av og til.
Andre ganger er det å være liten litt oppskrytt. Man må rett og slett stramme seg opp litt og møte livet som best en kan. Det var spennende, men ikke så lett å være på mitt første hundetreff 'EVER'!

Kongsberg hundeklubbs hundehytte var stedet, og det var en helt allminnelig vaffel-, tur- og sosialiserings-søndag. Vi møtte 10-12 Bernere. Er det andre raser i Kongsberg hundeklubb, tro? hihi

Jajja menn sann! SÅ mange hunder! SÅ mange STORE hunder.
Vi snakker om:


  • langt-opp-til-snuten-hunder

  • veldig-tunge-i-labben-hunder

  • mye-lyd-i-munnen (og magen)-hunder

Jeg prøvde å huske på at jeg kan være lykkelig som liten. Det var ikke så lett hele tiden, for noen av de store Berner Sennenhundene var litt skumle. Jeg pep like godt litt - jeg mener: man er da ikke forpliktet til å oppføre seg som voksen når man tross alt ER liten.

Lille Hedda gjorde imidlertid dagen fin for meg. Hun var på min størrelse og bare en dag yngre. Hun var fra Dale-Gudbrand og var ei staselig jentunge. Vi kommer begge fra passelig store kull - Hedda kom fra et kull på 9 valper og jeg fra et kull på 7. Like barn leker best - det gjelder nok for valper også! Nå må det sies at Hedda var litt mer 'garvet' når det gjaldt samvær med Bernere i alle størrelser. Jeg må innrømme det - hun VAR modigere enn meg. Det gjelder vel bare å akseptere at jeg trenger å være sammen med de store for å bli vant til de store

- omtrent sånn er vel livet...

Jeg la meg bakerst - tryggest det!


Jeg tror jeg vil vente litt med å prøve å ta pinner fra en stor hund. Bak de veldige huggtennene er de vel greie, tross alt, men man kan aldri vite....


'Å-kjenne-plassen-min-leken' øvde jeg meg litt på. Følelsene er blandet. Det ser morsommere ut på avstand, men jeg kan forsikre deg om at det er mindre artig når man er aktør selv...



Mitt nye hjem

I min åttende uke (syv uker og tre dager, for å være nøyaktig!) bar det avsted til mitt nye hjem. -Ja, jeg skal innrømme at jeg ikke fullt hadde fylt åtte uker da jeg flyttet. Men pytt - det er så om å gjøre for en hund å finne skikkelige mennesker. I mitt hundeliv har jeg ikke all verdens tid. Har jeg kommet til greie folk, tro? Jeg får bare møte dem med modighet, kjærlighet, fantasi og intelligens. Overbærenhet også kanskje - de er jo bare mennesker! Jeg får satse på en vurdering av stamtavle, boligstandard, ligningsattest, biltype, sosial status og andre primitive kriterier jeg får tenna i etter hvert...

Disse menneskene har gledet seg sånn til å være sammen med meg. Jeg får håpe det beste!

Jeg skriver disse funderingene med påholden pote (m.p.p.). Min nye matmor hjelper meg, og som det heter: "you don't bite the hand that feeds you", så jeg kan ikke si annet enn at jeg er fornøyd med hjemmet mitt...men...piiiip...jeg savnet Mamma og søskende mine de to første nettene!

I en av Norges byer på landet er det godt å bo. Det er mange i familien min: matmor Kari Anne og husfar Per Arne og fire tobente barn.Vi er så mange i huset at det er liten vits i at jeg bjeffer når det ringer på døren. DA ville bare halsen blitt hes og sår, for her ringer det på i ett sett.

Her ser du meg på Drammens Tidende - en avis som gikk raskt over fra å være en 'dritt-avis' til bare å være en avis med stor sugeevne. Nå har Drammens Tidende flyttet ut av huset (iallefall meg bekjent), så nå prøver jeg like godt å gjøre både smått og stort ute. Jeg kan røpe at jeg ikke alltid lykkes, men en blir ikke mester uten trening.





Eiere har jeg ikke stor erfaring med, men jeg tror at mine eiere er rolige og behagelige. De skriker ikke når jeg går på 'feil' toalett, og jeg er den femte hunden til matmoren min. To av mine forgjengere var Bernere- så det går nok bra!

Eierne mine synes også, objektivt sett (hihi), at jeg er den peneste Bernerjenta i verden.


Det er jo alltids noe..

Før jeg ankom nytt hjem hørte jeg rykter om at jeg skulle ligge alene på vaskerommet om nettene. Nå ligger jeg ved siden av sengen til matmoren min.
- Ganske behagelig! Der drømmer jeg og promper litt...herlig..

Livet er trygt med flokken...

Å oppdage seg selv og verden.

Det er herlig å være valp å oppdage seg selv og verden :-)


Her er søsken noen av søsknene mine.
Vi er sju valper i kullet til Kora hos Kari og Svein i Sande i Vestfold. Vi er av Hiselfoss-slekta. Jeg har ikke utpreget legning for slektsforskning, men slekta skal såvisst ikke være noe å skamme seg over. Vi kommer fra ei rettelig fin stamtavle med eget registreringsbevis fra NKK - en klubb som gir en hjelpende labb fra et stort 'klubbhus' på Bryn utenfor Oslo et sted.

Moren min heter Kora Kruttønne av Hiselfoss og var litt lei av oss barna rett før vi fikk egne hjem. Forøvrig holdt hun oss i nakkeskinnet og var en hjertegod Mamma. Ellers har jeg ikke særlige erindringer fra de første ukene, annet enn at maten var god, folk var snille og livet var bekymringsfritt. Vi måtte ikke engang tisse ute i kulda.

Pappa var av den distanserte borteboer-typen. Faktisk så vi ham aldri, men hørte rykter om at han satt i bilen sin utenfor porten vår engang i løpet av valpetiden. Han heter Lille Frodo Lommelund av Hiselfoss, men jeg kan røpe at navnet lyver. Han er slettes ikke liten. Han er stor, flott og røslig. Besteforeldrene mine på morssiden er: Snorre og Enslige Evelina av Hiselfoss, og på farssiden er det: Honey-Mix Bravo og Hanna Hottentott av Hiselfoss. Slik er det med den saken!
Vi søsken fikk tidlig følelsen av at vi dugde til noe - oppdretterne Svein og Kari gav skryt og ros og trygghet.

Spede filosoferinger
over livet og fremtiden ?

- eller rett og slett en trøtt og sliten 6 ukers valp?