Selvinnsikt i kroppsspråk og samspill

Jeg og de andre på tur!

Tre valper- Haydn, Hedda og Milly - , seks voksne, to passe store menneskejenter, og en voksen bernerdame - Ghianti - møttes i skogen en lørdag.
En billig form for nytelse. Det er bare å stille opp i skogen på tur, og 'vips' så skjer både det ene og det andre.

Jeg trimmer alle ben og hele kroppen, og erverver meg samtidig nye erfaringer.

Det gjelder å skape min egen framtid og løse mine egne problemer, tenker nå jeg. Men jeg må straks innrømme at alene er man ensom. Det er livsnødvendig å lære seg reglene for sosialt samvær, da blir jeg ikke en outsider.

Denne gangen er jeg på tur med kjentfolk på Kongsberg, og jeg velger å begynne med å se meg litt omkring i dette herlige været :

Jaha...resten av den tobente flokken ser ut til å ha funnet tonen. Kanskje mennesker også har behov for vennskap og tilhørighet?

For meg ser det ut til at menneskelig rang har flat struktur, for ingen knurrer eller sloss?

De morer seg faktisk med lyder i ulike tonehøyder, bolle- og sjokoladekakespising og varm drikke. Adferden må sies å være hinsides normal oppførsel for oss hunder - de krangler ikke engang om pinner, eller saumfarer området med luktesansens fortreffelige etterretning for å kartlegge ferdsel i de siste 30 døgn. Kan dette virkelig være så trivelig som de sier?

Jeg får heller kaste meg ut i medhunders verden, men kan de firbente være lumske tro?

Dette må prøves ut, men litt skepsis skader ikke...
Mange spørsmål 'renner meg i hu'...

Det er vel best å prøve meg med litt hundelig kontakt?

Heisann...

Her ble jeg liggende underst gitt. Ukonfortabelt og lett pinlig, spør du meg...

'Du store hunderabalder'.... hvordan skal en komme seg ubemerket ut av dette? Løfte overmakta litt opp med potene kanskje?
Hedda er overmakta. Hun ser litt bort, så det er vel håp for å komme seg på bena med noe av æren i behold. Jeg får bare gi uttrykk for beundring og 'ta bølgen' for Heddas levedyktige instinkter. Hun blir et grepa kvinnfolk...

Vi to damene, Hedda og jeg, har en mann til stede denne lørdagen. Kan det være verdt å prøve seg på ham for å få selvfølelsen tilbake?

Jo ... sannelig .. her er det bare å stå på som et dyr...

Ørene flagrer, Haydn spiller annenfiolin for en stakket stund, og jeg kjenner meg ovenpå.

Å salige triumf. Det er ikke størrelsen det kommer an på!!

Er jeg litt sint, og noe redd, så er det mulig å være 'på toppen' - om bare for en stakket stund. Jeg ser faren for at han vokser fra meg til neste gang vi ses. Denne staute karen, som gav meg et barmhjertig snev av selvfølelse, bor helt nede i Sandefjord. Likevel er det godt for sjela å ha barndomskamerater i østlandsområdet, sånn hvis en ser stort på det :-)

Etter disse erfaringene, gikk alt bare fremover. Læringen av kroppsspråkets finurlige gleder og fadeser er i gang i mitt unge hundeliv. Livet er herlig......!

Klynge er gøy - andre hunder er en fin oppfinnelse.

Bjeff, bjeff!

Lurer du på hvor det ble av den voksne hundedamen i denne bildefortellingen? Hun er her hun...

Men du vet.... valper som oss kan ikke ta for mye hensyn til de voksne!

Ghianti snudde jo, tross alt, rompa til oss i blant..

Hundeeierne følger derimot svært nøye med på eskapadene til oss firbente, og av og til vet en av dem akkurat hva et hundehjerte begjærer!

Her er et vernerverdig eksemplar av menneskearten:

Noen mennesker er verneverdige for sin strålende innsats på 'gobit-fronten'. Se bare på dette elskverdige eksemplaret av den menneskelige arten. Slik burde alle være - han bør mangfoldiggjøres!

Og vi var alle enige om at

dette var en fin tur....