lørdag 28. april 2007

Hest VAR best på avstand

Hest er et STORT dyr!
Hest er et dyr det er tryggest å bjeffe litt på, har jeg alltid tenkt :-¤

- helt til ett av disse STORE dyrene kom opp i hagen min. Da gjaldt det å tenke raskt - jeg prøvde meg på litt "seriebjeffing", men dette store dyret stod jo bare der tolmodig og uberørt av mitt forsøk på barsk og brysom adferd.

Jeg begynte å ane at strategien måtte endres!
Store dyr bekjempes nok ikke med lyd!?
Ved vanskelige veiskiller i livet må strategier taes opp til ny vurdering.

Min sjanse til kursendring var et faktum ... jeg besluttet å bli med på skogstur sammen med denne Store Vennlige Kjempen ved navn Normann.

(Underlig navn egentlig - siden han er fra Island?)


Først fant jeg det tryggest å luske litt bakerst.


Kanskje han ikke ser meg så tydelig her?



Flere meter senere tenkte jeg at den forreste delen kanskje ikke var så farlig likevel..


Faktisk ble heste-bekjentskapet riktig hyggelig etterhvert!

Øystein Sunde fikk ikke rett denne ettermiddagen:

Hest var ikke best bare som pålegg!

Et herlig hundebesøk

Nemi og jeg - en flokk på to bernerdyr - dagen var reddet!















Sett med valpeøyne må jeg få bjeffe at Nemi var litt treg i begynnelsen - så voksen og overlegen lissom! Litt bedagelig og avslappa, kanskje?

Slike antagelsene måtte jeg imidlertid sluke i meg utover dagen. Nemi var suveren til å leke valp på tur - med lykklige hopp og sprett og "storme-fremover-i-skogen"- leker.
Sannelig et godt forbilde for en liten valp som meg!
Jeg lærte at en lykklig tilnærming til livet er mulig uansett alder - selv voksne har det artig!

I vår tosomhet oppdaget vi skogens gleder, og modigheten min fikk næring!
Selvfølelsen nærmet seg de store høyder, halen vaiet høyt og ryggen ble så rett av å følge med på hvordan Nemi møtte verden!

Til og med lydighet var smittsomt! Herlig ...
Kommer Nemi snart på besøk igjen, tro?

Skogtur med slekt og venner - 21.april

Atter en trivelig skogtur med slekt og venner!
Søstra mi, Troja, var på helgebesøk, og da var det stas å presentere henne for venneflokken min!

Her ser du Troja og meg - Troja til venstre! Søstra mi er et utmerket eksemplar av arten - jeg er stolt av slekta!

I strålende vær møttes vi i Kongsberg-skogen. Ghianti, Hedda, Haydn og Didi med familier bidro til at turen ble "en høydare" - med lek, mat (boller og kake = GODT!), kaffe (= varmt OG vondt). Hayden og Didi kom helt fra Sandefjord altså - ikke værst ..
Jeg fikk bekreftet mine mistanker om at folk i blant er rare - menneskene hadde med seg en hel bollekurv med herlige rosinboller som de foretrakk å spise mest selv - hva med oss hunder? Vi er faktisk svært til gourmeer når det kommer til stykket!!! Hvor var vi i beslutningsprosessen omkring bollenes opphavs- og fortæringsrett?




Her er to lekre damer der damen til høyre unektelig har rangen og beslutningsmakten når det gjelder maten!



Tidvise naskefremstøt og "snuten-tilfeldigvis-oppe-i kurven"- aksjoner ble hunde-utfordringen denne dagen.

Ganske sysselsettende naturligvis. Baker Harepus i Hakkebakkeskogen sier: "stjålet mat smaker vondt". Utsagnet stemmer muligens når det gjelder pepperkaker - det har jeg ennå ikke erfaringer med - men stjålne boller smakte himmelsk!!!

Der folk samles blir det ofte debatter, - slik er det med hunder også. Haydn og Hedda diskuterte livlig og ofte med hele kroppen. Søskenkjærligheten blomstret og avblomstret med jevne mellomrom - til glede for betraktere som bjeffet: "bra takling" eller "gi'n inn". Slektstreff er berikende, og Heddas "girlpower" vil nok føre henne langt ...
Jeg gleder meg til flere turer i fremtiden, og søstra mi håper jeg at jeg ser igjen om ikke så lenge!

tirsdag 24. april 2007

Vetrinærbesøk - bedre enn sitt rykte?

HJELP - vi skal til dyrlegen!

Akk o ve, tenkte jeg. Hvordan skal det gå?
Ordet "dyrlege" aktiverer på en måte de samme følelsene i mitt barnlige, indre, hundlige begrepsarkiv som ordene "intensivavdeling", "skattevesen", eller "pleieavdeling" - steder man i nødvendige stunder vet at man kanskje må innom, men man logrer ikke med halen av tanken...

Men ... jeg er jo , tross alt, bare en helt allminnelig valp uten livslang og verdensvant erfaring.

I et øyeblikk av klarsyn og selvransakelse kom jeg likevel fram til at jeg måtte bli med til dyrlegen uten å ha annet enn rykter og andres meningsytringer å holde meg til.

Matmor sier at dyrlegekontorer er en velsignet samfunnsinstitusjon, og at dyrleger er en rase barske kvinner og menn som bramfritt ofrer alt for dyrenes ve og vel. På tross av ubekvem arbeidstid, altfor hyppige kvelds- og helgevakter og tidvis blodige, aggressive eller febrile pasienter holder de motet (og kontoret!) oppe for å redde dyr som trenger hjelp. (bevares - matmor har da sett på Trude Mostue på TV!)

Jeg, Milly - en liten Berner, er bare en av mange i den lange køen av pleietrengende...

Ja, ja - pleietrengende er kanskje å ta litt hardt i.

Jeg skulle ha vaksine - men vaksinen skulle nok sikkert injiseres ved hjelp av en usannsynlig enorm sprøytespiss??

Vel - jeg ble nølende geleidet inn på dyrlegekontoret, og der ble vi møtt av Lars Anders bak en skranke. Han viste oss inn i et rom med lukter av både surt og søtt og sterkt og spennende...

Vetrinær Lars AndersEiker Dyreklinikk hadde en behagelig framferd og en rolig stemme. Dyktig professjonell, sa matmor ... hva nå enn det betyr... Tanken slo meg: Kanskje dyrleger ikke er så farlige likevel?

Kanskje han, tross alt, ville meg vel?


Go'biter som smektet ganen, og VIPS så var sprøyta satt. Sant og si var sprøytespissen behagelig liten også. Det var bare i lommeboka til matmor at vetrinærbesøket verket litt, men det varte ikke lenge.

I ettertid, nå når jeg har tygget på saken en stund, kan jeg vel antyde at vetrinærbesøket var bedre enn mitt innbilte indre rykte tilsa. Bildene på veggen av flådde hunder iført bare sjelettet skremte meg heller ikke.
De var så endimensjonale - litt moderne kunstaktige lissom...

Lars Anders - vil du bli fastlegen min?