Vetrinærbesøk - bedre enn sitt rykte?

HJELP - vi skal til dyrlegen!

Akk o ve, tenkte jeg. Hvordan skal det gå?
Ordet "dyrlege" aktiverer på en måte de samme følelsene i mitt barnlige, indre, hundlige begrepsarkiv som ordene "intensivavdeling", "skattevesen", eller "pleieavdeling" - steder man i nødvendige stunder vet at man kanskje må innom, men man logrer ikke med halen av tanken...

Men ... jeg er jo , tross alt, bare en helt allminnelig valp uten livslang og verdensvant erfaring.

I et øyeblikk av klarsyn og selvransakelse kom jeg likevel fram til at jeg måtte bli med til dyrlegen uten å ha annet enn rykter og andres meningsytringer å holde meg til.

Matmor sier at dyrlegekontorer er en velsignet samfunnsinstitusjon, og at dyrleger er en rase barske kvinner og menn som bramfritt ofrer alt for dyrenes ve og vel. På tross av ubekvem arbeidstid, altfor hyppige kvelds- og helgevakter og tidvis blodige, aggressive eller febrile pasienter holder de motet (og kontoret!) oppe for å redde dyr som trenger hjelp. (bevares - matmor har da sett på Trude Mostue på TV!)

Jeg, Milly - en liten Berner, er bare en av mange i den lange køen av pleietrengende...

Ja, ja - pleietrengende er kanskje å ta litt hardt i.

Jeg skulle ha vaksine - men vaksinen skulle nok sikkert injiseres ved hjelp av en usannsynlig enorm sprøytespiss??

Vel - jeg ble nølende geleidet inn på dyrlegekontoret, og der ble vi møtt av Lars Anders bak en skranke. Han viste oss inn i et rom med lukter av både surt og søtt og sterkt og spennende...

Vetrinær Lars Anders på Eiker Dyreklinikk hadde en behagelig framferd og en rolig stemme. Dyktig professjonell, sa matmor ... hva nå enn det betyr... Tanken slo meg: Kanskje dyrleger ikke er så farlige likevel?

Kanskje han, tross alt, ville meg vel?


Go'biter som smektet ganen, og VIPS så var sprøyta satt. Sant og si var sprøytespissen behagelig liten også. Det var bare i lommeboka til matmor at vetrinærbesøket verket litt, men det varte ikke lenge.

I ettertid, nå når jeg har tygget på saken en stund, kan jeg vel antyde at vetrinærbesøket var bedre enn mitt innbilte indre rykte tilsa. Bildene på veggen av flådde hunder iført bare sjelettet skremte meg heller ikke.
De var så endimensjonale - litt moderne kunstaktige lissom...

Lars Anders - vil du bli fastlegen min?